Vel, jeg ER her. Jeg har vært her i 7 måneder (og skal være her 5 måneder til), og i løpet av den tiden har jeg vært mye i kontakt med de som bor her. De kjenner seg ikke igjen i bildet som er forsøkt malt av de som ønsker at vi skal la Afghanerne få ro og fred til å løse sine egne problemer. De er derimot svært bekymret for at vi skal la dem i stikken slik at krigsherrer kan få herje fritt, eller at fundamentalistiske grupper skal komme til makten og gjeninnføre sharia. Det er de som vet hvor skoen trykker. Det er jeg ikke like sikker på om kritikerne av det internasjonale samfunnets engasjement i Afghanistan er.
Særlig er det SV-politikeren Halgeir Langeland som roper høyest om «å bringe soldatene hjem». Jeg har ikke bedt om å få komme hjem. Jeg – og mange med meg her nede – ønsker å få lov til å gjøre jobben vår i fred og med Norge i ryggen. Dette er en jobb vi er satt til å gjøre av de som bestemmer Norges utenrikspolitikk, og så godt som alle av oss er her fordi vi ønsker det, og ikke fordi vi må. Vi ser effekten av det vi gjør, og hvordan det påvirker samfunnsutviklingen i landet. Derfor er det spesielt godt å være en del av det eneste partiet som har mot nok til å si klart fra om at sikkerhetssektorreformen i Afghanistan er avhengig av et langvarig og robust internasjonalt militært engasjement. For det er nok mange år til den positive samfunnsutviklingen er selvforsterkende og bærekraftig. Venstre har alltid talt fornuftens sak, og holdt seg for god til å rette lyskespark mot enhver politisk motstander så snart det er populistisk opportunt slik man ser hos enkelte politikere på venstre fløy. Jeg for min del mener det er feigt og uansvarlig å ofre den afghanske fremtid på selvrettferdighetens og populismens alter, slik Langeland og hans meningsfeller ser ut til å ønske.
Det er viktig med et kritisk blikk på ethvert prosjekt som er så tungt og stort som det å bygge et samfunn, slik vi gjør det i Afghanistan. Dersom man velger en kritisk-analytisk tilnærming til samfunnsbyggerprosjektet Afghanistan, vil man se at det er langt igjen til den dagen Afghanistan er et land hvor det er godt å leve for alle Afghanere. Man vil også se at det er flere Afghanere som har det bra i dag enn det var for 5-6 år siden. Infrastrukturen er i dag bedre enn den noensinne har vært. Det bygges skoler for alle barn, ikke bare gutter. Politiet er sakte men sikkert i ferd med å gjennomgå en utdanningsreform. Politistyrken i afghanistan har i dag liten tillitt i befolkningen, men den driver ikke vilkårlig stammejustis slik den drev med for noen år siden. Om 10-15 år er kanskje det afghanske politiet ikke lenger korrupt og lite effektivt. Det målet kan kun nåes ved at politiet monitoreres og blir gjenstand for en fullstendig gjennomgående utdanning. Det å endre på en kultur tar tid, og det å endre på en ukultur som har gitt mennesker i maktposisjoner fordeler langt ut over det som den jevne afghaner ser på som akseptabelt tar enda lengre tid.
Det er kanskje paradoksalt at den delen av samfunnsreformen som har lykkes best er refomen og gjenoppbyggingen av den afghanske hæren. Den er det NATO med USA i spissen som har hatt ansvaret for. Mentoreringsmodellen som har vært nyttet har sørget for at den afghanske hæren har blitt rimelig effektive i bekjempelsen av de samfunnsødeleggende kreftene, slik som Taleban og andre militante grupper. Den afghanske hæren klarer seg ikke alene ennå, til det er den for ung og liten, men den øker den valgte afghanske sentralmyndighetens innflytelse og forbedrer sikkerhetssituasjonen daglig. Den tette monitoreringen og mentoreringen har ført til at det begås svært få overgrep mot befolkningen og at den afghanske hæren har tillitt i store deler av befolkningen.
De som sier at det ikke er en positiv utvikling i Afghanistan tar derfor feil. Utviklingen er bare ikke rask nok for kritikerne, men vi skal huske på at de hissigste kritikerne tilhører en politisk skole som alltid har preket raske samfunnsomveltninger. Vi har sett resultatene av revolusjonære bevegelsers samfunnsbyggingsprosjekter, og de fleste fornuftige mennesker har henvist dem til historiens skraphaug som en vakker men naiv drøm. Jeg tror heller ikke at Afghanistan vil være et sosialliberalt demokrati om ti år, men om vi velger å fortsette å støtte samfunnsbyggingen vil det kanskje være et godt samfunn for den jevne afghaner om 20 år snarere enn om 100 år – eller kanskje aldri.
Lars Thoresen
Nestleder Arendal Venstre
(Major i Afghanistan)