Regjeringen har vedtatt nye krav til utsortering og behandling av matavfall fra 2025. Målet er godt: redusere utslipp, utnytte ressursene og bygge en sirkulær økonomi. Men virkemidlene skaper et politisk paradoks.
For samtidig som kommunene pålegges å håndtere matavfallet på nye og kostbare måter, står mange av oss uten økonomisk evne til å bygge egne anlegg. I Nord-Norge har vi verken biogassanlegg eller fyllestasjoner for flytende biogass. Resultatet? Offentlig eide selskaper som Rå Biopark må søke private partnere – og nå forhandles det om å slippe inn en internasjonal aktør som majoritetseier.
Det er merkelig at en arbeiderpartiledet regjering, som historisk har forsvart fellesskapsløsninger, indirekte tvinger fram privatisering. Når offentlige eiere ikke har råd til å realisere prosjektet alene, blir valget mellom å bryte forskriften – eller gi fra seg kontrollen.
Ja, staten støtter – men ikke nok. Enova støtten dekker bare en brøkdel av de reelle kostnadene ved å bygge biogassanlegg i nord. Når kommunene står igjen med store investeringsgap, blir privatisering en nødvendighet – ikke et valg. Det er dette som gjør det politiske paradokset så tydelig.
Dette er ikke bare et økonomisk dilemma. Det er et spørsmål om demokratisk styring, lokal verdiskaping og langsiktig ansvar. Matavfall er en ressurs. Biogass er en del av framtidas energiløsning. Skal vi virkelig gi fra oss kontrollen over dette – fordi staten pålegger oss krav uten å følge opp med tilstrekkelig støtte?