Maria Serafia Fjellstad møtte for Harstad Venstre i dagens kommunestyremøte, hvor Handling- og økonomiplanen var den største saken. Her er innlegget hennes i budsjettdebatten.
«Det som er greit med oss i Venstre er at vi er forutsigbare. Vi snakker om noenlunde det samme hvert eneste år; så du vet hvor du har oss. Med en tydelig ideologi til grunn for politikken vår: forsøker vi finne balansepunktet mellom frihet for enkeltmennesket med muligheten til å ta sine valg for sitt liv, og samtidig et tydelig samfunnsansvar for hverandre og for klodens fremtid. Det gir like prioriteringer år for år. Det som derimot varierer er hvor mye penger det er å rutte med. Vi i Venstre tror imidlertid ikke på hverken onkel Skrue eller papirpenger: vi planlegger ikke for å bruke penger vi ikke har, og mener at vi også i opposisjon er nødt til å bidra med ansvarlig politikk.
Med dette som utgangspunkt har Harstad Venstre bidratt til å forsiktig skyve balansepunktet fra reparasjon mot forebygging; med mer satsning innenfor helsestasjon, jordmortjeneste, Frisklivssentral, dagsenterdrift og hverdagsmestring. Vi jobber hardt for å sette fokus på miljø, og for å bidra til at hele kommunen setter fokuset på miljø. Derfor skulle ønske vi idag kunne behandle denne Handlings- og økonomiplanen med en rykende fersk klima- og miljøplan til grunn. Det er med planverket til grunn at vi kan gjøre de rette økonomiske prioriteringene. At flertallet har utsatt disse sakene svekker i realiteten miljøprioriteringene i budsjettet. Med Harstadpakken sammen med oss har vi fått til et stort løft innen kollektiv og sykkeltraseer: og også her må jobben fortsette. For 2026 venter det oss nye utfordringer når slag skal utkjempes der hvor ulike hensyn møter hverandre mellom byutvikling og næringsinteresser, og en annen av store plansakene hvor Venstre ønsker å være tett på er saken om kollektivknutepunktet: byens hjerte.
For 2026 møter virkeligheten oss hardt og brutalt. Det som har vært utfordrende er nå umulig. Driften er ikke økonomisk bærekraftig. En høy investeringsvilje har gitt flotte, gode formålsbygg, men med en bakside med svært høy netto lånegjeld, hvor et høyt rentenivå har økt utfordringene ytterligere. Samtidig har vi en demografisk utvikling som tilsier et økende tjenestebehov, men færre i framtida til å levere tjenestene. Vi mener vi ha tiltro til og lytte til denne virkelighetsbeskrivelsen. Vi vil gjerne bidra i kampen for økte overføringer til kommunene: men det er ikke noe vi kan hvile på.
Som alle tidligere år jeg har uttalt meg i budsjettprosessen er fokuset på forebygging. Dersom vi skal gi bedre helse må vi dreie mer av innsatsen over fra behandling til forebygging, velge tidlig intervensjon framfor sen reparasjon. I år føler jeg, kanskje endelig, at kommunedirektøren og jeg virkelig er på bølgelengde. Kommunedirektørene beskriver godt at det er det laveste trinnet i innsatstrappa som skal styrkes, samtidig som han beskriver en nødvendig med krevende utvikling med økt bruk av velferdsteknologi og digitale støtteverktøy. I praksis vil et nødvendig grep være å styrke helsestasjonen for eldre. Kartlegging og tidlig innsats vil kunne bidra til at flere inkluderes både i treningsaktiviteter, flere får søkt om nødvendige tjenester når behovet melder seg – og derigjennom kanskje utsette bruk av institusjonsbaserte tjenester. Kommunedirektøren har i direkte svar angitt at denne omprioriteringen skal skje, parallellt med et nedtrekk i sektoren på 29 stillinger. Her ønsker Venstre å sikre ei tydeligere omfordeling til forebyggende tjenester, og prioriterer inn ei stilling til helsesykepleier for eldre i dette arbeidet, og styrking av ordning med trivselsagenter.
Tjenestebeskrivelsene sies opp alle som en, og skrives på ny administrativt. Jeg tror gjerne dette er positivt: men jeg forutsetter likevel politisk deltakelse utover kun rapportering i tertialrapporter. Jeg ber om en konkret sak til Utvalg for Helse og omsorg så snart tjenestebeskrivelsene er utarbeidet.
I starten av min første kommunestyreperiode, ble skolestruktur debattert, og utrolig vonde kutt ble gjort. Det var et utrolig tøft kapittel å være gjennom som ung politiker. De sakene koster for alle politikere. Samtidig er det nettopp for å kunne stå i de vanskelige sakene vi er valgt. Det er langtfra kun en dans på roser. Skolestruktursaken må opp igjen: for det å gjøre strukturelle endringer faktisk er en reellt lavere kostnad enn å kun høvle ned på antall lærere – slik vi gjør nå. Vi må så langt råd er prioritere innhold fremfor bygg.
Innenfor temaet barn, unge og inkludering er et av vedtakene jeg er særlig stolt av de siste årene måten vi har fått til å gi gratis halleie til idrettslag, og derigjennom kunnet øke aktivitet og redusere kostnader for ungene i Harstad. På sommerstid er Hålogalandshallen åpen på dagtid, og bidrar til at barn- og unge har muligheten til uorganisert aktivitet også når skolene er stengt. Det er utrolig bra! Men: selv om Hålogalandshallen er fin den, er den vel nærmest kun egnet for fotballspill – noe forøvrig ungene vel allerede har de ulike åpne ball-løkkene tilgjengelig for. Jeg vet at mine barn – og mange flere med dem – savner muligheten for å drive med sin innendørs idrett gjennom en eviglang sommerferie. Med uansett tilgjengelig vaktmestertjeneste i Harstadhallen sommerstid, håper jeg vi nå også kan inkludere åpen Harstadhall som sommeraktivitet i vaktmesterens arbeidstid.
Vi kutter både med kniv og ostehøvel. Vi må tåle også politiske kutt. Jeg mener kommunestyrets størrelse overhodet ikke er aktuell å gjøre noe med, jeg støtter å flytte våre møter til billigere lokaler, jeg støtter møtefrie måneder. Jeg foreslår 30% reduksjon i godtgjørelse til utvalgsledere og gruppeledere.
Et annet område som har sluppet unna ostehøvelsen i planen er selvkostområdet. Det er på sitt vis naturlig: her hentes utgiftene inn som inntekter på gebyrblanketten «kommunale avgifter», og omstilling her får ingen effekt på det kommunale budsjettet. Imidlertid betyr ikke det at det ikke er like viktig. Spesielt nå når innbyggerne våre merker omstillingene på alle andre plan: både i hjemmetjenesten til bestemor og i barnehagen til ungene, så må vi forsøke å også redusere kostnadene her. Det vil faktisk kunne bety reduserte kommunale kostnader: en viktig gevinst i dyrtida. Vi ligger høyere enn gjennomsnittet i Kostra9, og samlet sett er vi tredje dyreste by i Nord-Norge å bo i. Hvilke tiltak man her skal gå for er vanskelig å være konkret på som politiker uten et dypere grunnlag. Likevel har vi valgt å være konkret når vi foreslår at omstillingsprosess arbeides med også her med mål om 5% kostnadsreduksjon.
I formannskapet har jeg fått høre at det ble mye diskusjon om bosetting av flyktninger. Denne diskusjonen kan fort gjenta seg her idag. Jeg er positiv til det: av alle prinsipielle og moralske hensyn – men faktisk også av de økonomiske. Om vi gjør jobben godt: så kommer de seg raskt i jobb og gir faktisk inntekt til Harstad som innbyggere og arbeidstakere.»
Når vi noen timer senere fikk gjennomført en votering i saken fikk Venstre støtte til både sommeråpen Harstadhall, støtte til å sette mål om kostnadsreduksjon på selvkostområdet og støtte til politisk behandling av tjenestebeskrivelsene, men dessverre falt forslaget om å styrke helsestasjon for eldre – og årsaken til dette var nok at kommunestyrets flertall ikke ville gå inn for å redusere utvalgsledernes godtgjørelser i denne omgang.