Bosetting av flyktninger – Til syvende og sist handler dette ikke om tall. Det handler om hvem vi er når mennesker banker på døren vår og ber om trygghet.
Verden er i en urolig og alvorlig situasjon. Krig og konflikt tvinger mennesker på flukt i et omfang vi ikke har sett på lenge. I en slik tid må vi i Asker våge å stille spørsmålet: Hvilket samfunn ønsker vi å være?
Formannskapet har nylig bestemt hvor mange mennesker på flukt Asker skal bosette.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har bedt Asker ta imot 103 flyktninger og 15 enslige mindreårige.
Venstre og KrF ønsket å si ja, fordi vi vet at Asker har både kapasiteten, kompetansen og ressursene som trengs.
Dette ble støttet av MDG og SV.
Likevel landet flertallet langt lavere: Arbeiderpartiet ville støtte kommunedirektørens anbefaling om å ta imot 75 flyktninger og 8 enslige mindreårige. Høyre endte på 28 inkludert 5 enslige mindreårige og fikk flertall. Fremskrittspartiet ville ikke ta imot noen.
Venstre er helt enige i at kommunens utgifter må dekkes. Men å redusere bosettingen – eller i ytterste konsekvens si nei – for å sende et politisk signal til staten, innebærer i praksis at sårbare mennesker på flukt brukes som forhandlingskort. Det kan ikke vi i Venstre være med på.
Det er fullt mulig å være tydelig overfor staten gjennom brev, politiske vedtak og nasjonale prosesser, uten at konsekvensene rammer mennesker som trenger beskyttelse.
At vi tar imot færre flyktninger har også konsekvenser for kvaliteten på integreringen.
Asker kommune har brukt mange år på å bygge opp en solid og kunnskapsrik bosettings- og integreringstjeneste.
Resultatene er gode: mange flyktninger går videre til arbeid og utdanning, enslige mindreårige får tett og god oppfølging, og vi har utviklet en helhetlig og kunnskapsbasert tilnærming. Dette er ikke tilfeldig. Det er resultat av langsiktig arbeid og dedikerte fagmiljøer.
Når vi nå drastisk reduserer antallet vi bosetter, risikerer vi å bygge ned denne kompetansen. Dyktige ansatte kan miste jobben, og vi svekker evnen vår til å følge opp både de som allerede bor her og de som kommer i årene framover.
De siste årene har vist at verden kan snu raskt. Skulle en ny krise oppstå, vil Asker stå dårligere rustet fordi vi valgte å bygge ned et system som fungerer. Og vil måtte bygge opp igjen et apparat vi allerede har.
Asker har kapasitet. Asker har kompetanse. Og Asker har et ansvar.
Derfor burde vi sagt ja til IMDis anmodning. Det ville vært det mest ansvarlige, menneskelige og langsiktige.
Til syvende og sist handler dette ikke om tall. Det handler om hvem vi er når mennesker banker på døren vår og ber om trygghet.
Skrevet av Elisabeth Holter-Schøyen, Tobias Waage Bremnes, Gro Buttingsrud, Christian Skrede og Gunn-Torill Homme Mathisen, Asker Venstre.
Innlegget er trykket i Budstikka 13.02.26