Midlene som kommer via Riksantikvaren til disse formålene er alt for små til å dekke opp for vedlikeholdsetterslepet. I 2025 fikk UNESCO Rjukan Notodden 9,4 millioner i statlige bevilgninger via Riksantikvaren. Det mangler enorme summer for å dekke etterslepet på vedlikehold og istandsetting. Det er beregnet at det mangler 700 millioner kroner til vedlikehold av Tinnosbanen, 100 millioner kroner til fergene Ammonia og Storegut, 500 millioner kroner til Rjukanbanen, 100 millioner kroner til Krossobanen og rundt 200 millioner kroner til øvrig bygningsmasse. Tinnosbanen eies av Bane Nor, og de har uttalt at det ikke prioriteres vedlikehold av baner uten kommersiell drift på sporene.
Finansiering av UNESCO verdensarvsteder er avgjørende for å sikre bevaring, formidling og videreutvikling av disse unike kultur- og naturarvene. I Norge har vi åtte steder på UNESCOs verdensarvliste, alt fra Bergstaden Røros til Vegaøyan og Urnes stavkirke. Disse stedene tiltrekker seg både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet, og spiller en sentral rolle i lokal identitet, reiseliv og kunnskapsformidling. For å ivareta verdensarvstatusen, kreves det betydelige økonomiske ressurser til vedlikehold, forskning, formidling og tilrettelegging for besøkende.
Finansieringen av verdensarvsteder i Norge er et samspill mellom statlige midler, fylkeskommunale og kommunale bevilgninger, og ikke minst ulike private aktører og frivillige organisasjoner. Staten, gjennom Klima- og miljødepartementet og Riksantikvaren, har et særlig ansvar for å sikre at verdensarvforpliktelsene ivaretas. Offentlige midler går blant annet til restaurering av bygninger, sikring av landskap og utvikling av bærekraftige besøksstrategier. Fylkeskommunene og kommunene bidrar gjerne med tilskudd til lokale tiltak og aktiviteter, mens private midler og frivillige krefter ofte engasjeres i gjennomføring av prosjekter og arrangementer.
I Telemark finner vi verdensarvstedet Rjukan-Notodden Industriarv, som ble innskrevet på listen i 2015. Dette området forteller historien om Norges industrielle revolusjon, kraftutbygging og banebrytende teknologiutvikling. Her har finansiering vært avgjørende for bevaring av fabrikker, kraftverk, transportlinjer og arbeiderboliger. Samarbeid mellom Tinn og Notodden kommuner, Telemark fylkeskommune, nasjonale myndigheter og Hydro har vært sentralt for å sikre nødvendige midler. I tillegg har verdensarvsenteret på Rjukan fått midler til formidlingsprosjekter og tilgjengelighetstiltak, slik at både lokalbefolkning og turister kan oppleve industrihistorien på nært hold.
Finansiering av verdensarvsteder i Norge, og i Telemark spesielt, handler derfor ikke bare om bevaring av fortiden, men også om å skape levende og inkluderende møteplasser for nåtid og fremtid. Dette krever fortsatt innsats og samspill på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer, slik at verdensarvstatusen kan forbli en stolthet for både dagens og kommende generasjoner.
Norge har åtte unike steder på UNESCO verdensarvliste, fordelt på både kultur- og naturarv. Disse inkluderer historiske steder som Bryggen i Bergen, Urnes stavkirke, Røros bergstad, Bergkunsten i Alta, Vegaøyan, Struves meridianbue, Vestnorsk fjordlandskap og Rjukan-Notodden industriarv. Alle disse verdensarvestedene må hvert år kjempe om alt for små bevilgninger fra staten via Riksantikvaren. Dersom ikke helheten i f.eks. verdensarvstedet Rjukan Notodden bevares og vedlikeholdes, kan det falle ut av verdensarvlisten igjen. Det bør derfor etableres et fond på minimum 1,5 milliard kroner for å finansiere UNESCO verdensarvsteder i Norge. Det er nå svært viktig at det etablereres en langsiktig, statlig plan for vedlikehold og bevaring av UNESCO verdensarvsteder i Norge.
(Saken oversendes Venstres stortingsgruppe for videre behandling etter årsmøtet i Telemark Venstre 7.mars 2026)