For det første er Sortland i gang med en omfattende revisjon av både byplanen og arealplanen – et arbeid som skal koste fire millioner kroner. Dette er først og fremst en nødvendig oppdatering av utdaterte planer, ikke en målrettet satsing på havbruksnæringen.
For det andre er det havbruksaktørene selv – som Nordlaks og Holmøy – som etterspør flere områder i sjøen for nye merder. Det finnes ingen dokumentasjon på at Sortland har tatt initiativ til å følge opp disse behovene gjennom aktiv arealpolitikk, regulering eller en helhetlig næringsstrategi. Næringen presser på, mens kommunen forholder seg passiv.
For det tredje samsvarer dette med det Sortland Venstre tidligere har påpekt: at kommunen i liten grad utnytter egne muligheter innen havbruksnæringen, til tross for potensialet for mer robuste inntekter.
For det fjerde viser kommuneplanens samfunnsdel at Sortland ikke har en strategisk retning for havbruksnæringen. Planen løfter viktige mål om bærekraft, helse og samfunnsutvikling – men havbruk er knapt nevnt. Det finnes ingen strategi for sjøarealer, ingen satsing på landbasert infrastruktur og ingen kobling til marint basert verdiskaping.
Når ordførerne i regionen nå tegner et dramatisk bilde av at kommunene står i fare for å miste livsviktige havbruksinntekter, bør Sortland ha ryggrad til å understreke følgende: Vi har verken gjort oss avhengige av denne næringen – eller lagt til rette for at den skal vokse. Å bli inkludert i et regionalt ‘vi’ i denne argumentasjonen er derfor misvisende.
Sortland trenger en tydeligere og mer realistisk strategi. Enten skal vi faktisk satse på havbruksnæringen og legge til rette for utvikling – eller så bør kommunen opptre som det den i realiteten er i denne sammenhengen – en kommune som ikke har bygget sin økonomi rundt oppdrett og derfor heller ikke står i samme risiko som våre naboer.