EU per 2025 er en helt annen organisasjon enn under folkeavstemningen i 1994. Bare det siste året har EU tatt store steg for å bli en viktigere forsvarsaktør som gjør at Norge bør tenke nytt om sitt forslag til EU.
Da Europakommisjonens president Ursula von der Leyen i fjor ble gjenvalgt for fem nye år, sørget hun for at EU for første gang fikk en egen forsvarskommissær – altså det nærmeste man kommer en forsvarsminister for EU. Kort tid etterpå opprettet Europaparlamentet for første gang en egen komité for forsvar og sikkerhet. Etter dette har forsvarsplaner blitt lagt frem på løpende bånd i Brussel, hvor den mest sentrale er Readiness 2030 fra mars. Tittelen spiller på at Europa skal være beredt til å avskrekke Russland på egenhånd innen nettopp 2030, og ambisjonen er å mobilisere opp mot 800 milliarder euro til forsvar.
Preparedness union strategy vil også bli sentral fremover, og handler om unionens evne til å forutse, forebygge og reagere på hittil ukjente trusler gjennom koordinering av nasjonalt beredskapsarbeid.
EU er opptatt av å bygge opp den europeiske forsvarsindustrien. Manglende produksjonskapasitet og manglende samarbeid mellom landene har blitt pekt på som to store utfordringer. Der USA har én type stridsvogn, har Europa tolv. Mangelen på felles utstyr kan by på logistikkutfordringer. I skyttergraven er det praktisk om kulene til sidemannen også passer i ditt gevær. Derfor ønsker å EU stimulere til at europeiske stater i større grad samarbeider om å kjøpe inn samme utstyr.
Dessverre skjer diskusjonene uten at Norge har noe vi skulle ha sagt. I stedet for å sitte ved bordet og fremme våre interesser, får den norske statsministeren i beste fall en oppsummering på Teams i etterkant om hva de europeiske lederne har diskutert og bestemt på våre vegne.
EUs prioritering av forsvar skjer som en konsekvens av Russlands invasjon av Ukraina og USAs signaler om at de vil ta mindre ansvar for europeisk sikkerhet. Trumps høyst begrensede støtte til Ukraina viser at det innebærer en betydelig risiko å basere sikkerheten vår helt og holdent på USA. Fremover vil derfor tettere samarbeid med våre europeiske allierte bli viktigere. Dette samarbeidet skjer i stadig større grad gjennom EU.
Dessverre har den norske venstresiden lukket øynene for utviklingen. Rødt og Senterpartiet ønsker å si opp EØS-avtalen i løpet av den kommende stortingsperioden, mens SV ønsker å gjøre det på sikt. Dette er partiene Arbeiderpartiet vil være avhengig av å forhandle med om de vinner valget og skal utforme norsk Europa-, forsvars- og sikkerhetspolitikk for fremtiden.
Enten ser ikke Rødt, Sp og SV sikkerhetssituasjonen i Europa har endret seg eller så forstår de ikke at endringene fordrer en ny europapolitikk. Begge alternativene er urovekkende. Som miljøbevisste venstrefolk er vi stort sett positive til gjenbruk, men akkurat i dette tilfellet er det en svært dårlig idé å plukke frem igjen de gamle debattheftene fra Nei til EU som har samlet støv på loftet i 30 år.
Støre er dessverre ikke mye bedre selv: Riktig nok støtter han EØS-avtalen, men mener at tiden ikke er inne for en EU-debatt. Dette er et svakt lederskap fra statsministeren. Vi lever i en tid hvor et av våre naboland på brutalt og folkerettstridig vis har invadert et fritt demokrati. Samtidig har USA – vår viktigste allierte siden andre verdenskrig – startet en handelskrig mot Norge og resten av Europa. Er ikke dette gode nok grunner til å gjenoppta debatten om norsk EU-medlemskap, Støre? Hva skal egentlig til for at Arbeiderpartiet vil plukke opp debatten, om ikke dette er nok?
En ny sikkerhetssituasjon i Europa krever at vi ser på hvordan vi skal organisere samarbeidet med våre nærmeste allierte og viktigste handelspartnere med friske øyne. Det er på tide at vi tenker nytt om EU. Venstre vil jobbe for en folkeavstemning om norsk EU-medlemskap i neste stortingsperiode.
Ingrid Nergaard Fjeldstad
2. kandidat for Venstre i Hordaland
August Simonsen
Leder for Utlandet Venstre